Hva skal til for at en smart by blir bærekraftig?

I vår artikkelserie under satsningen Nordic Building Room har vi skrevet fem artikler, hvor dette blir den sjette, og alle er delt hos Nemitek. I denne artikkelen vil vi gå fra temaet eiendomsteknologi til smarte byer, altså gå fra ett mikro- til et makroperspektiv i BAE- næringen. Svaret på spørsmålet er ikke så enkelt, og i det etterfølgende skal vi forsøke å problematisere spørsmålsstillingen.

…hvilken by er den smarteste i landet her?

Det er mange byer som har kastet seg inn i kampen om å bli den smarteste, hvorfor er det så viktig? I en artikkel i Aftenposten 12.09.16. sammenligner professor Erik Fenstad Langdalen byen med menneskekroppen. «Slik kroppen består av celler med kromosomer og arvestoff, består byen av en kompleks vev av ulike former for funksjoner, organismer og historier. Byen er som en levende organisme av transportårer, energiverk, grønne lunger og et pulserende hjerte. Den streber etter en likevekt som gir byens innbyggere god helse og et langt liv. I dag råder det enighet om en slik type bymodell; bærekraftig, tilgjengelig, sunn og sikker». I denne artikkelen kritiserer han reguleringsplanen for det nye Regjeringskvartalet som historieløs, og det kan jeg være enig med han i, men det var ikke mitt poeng her. Det er vel de færreste av oss mennesker som ønsker å bli oppfattet som dumme, og det er vel litt sånn med byer også? Heller smart enn dum, og i hvert fall bærekraftig. For alle snakker om bærekraft i dag.

Mange initiativer for en mer bærekraftig byutvikling

I 1987 kom Brundtlandkommisjonens rapport «Vår felles fremtid», der det ble klart at vi ikke kunne fortsette vår ressursbruk fordi den ville gi negative konsekvenser for kommende generasjoner. Ressursbruken var ikke bærekraftig. Bærekraftbegrepet, som har fått så stor betydning, ble forstått i tre dimensjoner; miljømessig, sosial og økonomisk. De representerer hvert sitt område, ofte med ulike mål og verdier, og må derfor balanseres mot hverandre for å oppnå en helhet. Siden byene utgjør en stor del av ressursbruken, og er derfor en del av problemet, må utfordringene også løses her. Det leder oss til teorier om bærekraftig byutvikling.

Våren 2019 lanserte Norsk eiendom i samarbeid med blant andre Grønn Byggallianse «Håndbok for bærekraftig stedsutvikling», og på høsten samme år kom DOGA med et veikart for smarte og bærekraftige byer og lokalsamfunn. Vi håper ikke dette blir som Regjeringens arbeid med Grønn konkurransekraft, det finnes mange veikart og rapporter, mens det som betyr noe nå er at vi går fra ord til handling. Jeg tror noe av årsaken til disse veilederne er en økende frustrasjon fra deler av næringen. Kanskje den delen som verdsetter de sosiale sidene av byutviklingen, ofte omtalt som sosial bærekraft, den dimensjonen som ofte er den tapende av de tre. I dag snakker vi oftest om en kompakt bystrategi, gjennomført som en prosjektbasert byutvikling initiert av de private utviklerne. Disse verdsetter den kompakte bystrategien, og jo nærmere du kommer knutepunktet jo bedre, for på den måten sikres både den økonomiske og den miljømessige bærekraften. Den sosiale blir ofte glemt eller ikke prioritert, og de som kritiserer fortetting og kompaktby, foreslår ofte en stor grønn park som avbøtende tiltak.

Bysamfunn

Det er mange som er kritiske til smart by som konsept. Professor Andrew Baum fra Said Business School Oxford, sa på Proptech Norway sin konferanse i oktober «Beyond the hype» at satsninger på smart city fort kan bli en «hype», for hvem vil investere i den smarte byen? Aksel Tjora, sosiologi professor på NTNU spør «kan også smarte byer være ganske kjedelige byer? I hvert fall er det smart å stille spørsmålene før noe umistelig kanskje går tapt.» Slike spørsmål stiller de derfor i boken Bysamfunn, en antologi som kom høsten 2019. «Bysamfunn handler ikke om byens bygninger, men om byens sosiale liv. Smarte byer planlegges ut fra teknologiske muligheter, klimavennlighet og en effektiv infrastruktur. Kanskje er det fornuftig, sett utenfra. Men kanskje er ikke alle løsningene til det beste for dem som skal leve med dem? Vi må se byer nedenfra, mener Henriksen og Tjora» bokens redaktører. «Det betyr blant annet at vi må se på hvordan folk som bor der faktisk vil ha det, og ikke bestemme ovenfra hva vi tror er best». Vi må få til gode medvirkningsprosesser, vi må programmere, utvikle og bygge det folk vil ha. Da er vi også tilbake til vår forrige artikkel, «hva er egentlig et bygg, og hvorfor skal vi bygge? Vi må skaffe oss data, og deretter må vi ta datadrevne valg og handlinger. Det gjelder for bygg, men også for fremtidens byer.

Sosial bærekraft- den gjemte dimensjonen

Med urbanisme klassen på AHO har vi nettopp avsluttet modul 7 med en antologi med sosial bærekraft som tema, og Hamar som case. Målet er at vi skal klargjøre en digital versjon av boken før ferien, også skal den trykkes i august. Tittelen på dette avsnittet er hentet fra åpningskapittelet i boken, skrevet av mine dyktige medstudenter Rina Brunsell Harsvik, Ida Emilie Tandberg og Gry Rustad Pettersen. Deres konklusjon er at sosial bærekraft ikke bare en den glemte dimensjonen i bærekraftbegrepet, men den gjemte. Med det mener de at vi ikke prioriterer den bevisst, og at det har noe med maktbilde å gjøre, og at dette må endres skal vi få like stort fokus på de sosiale sidene av byutviklingen som de miljømessige og økonomiske. De tror det i hovedsak vil være offentlig forvaltning, lovgivere og politikere som må være forkjempere for den sosiale bærekraften. Dersom man finner en bedre måte å kapitalisere på sosial bærekraft, vil det i større grad bli prioritert enn i dag. Et argument for at den sosiale bærekraften kan få en egenverdi uten prislapp er at det tilfører steder identitet, et tema som er viktig i de fleste diskusjoner om stedsutvikling.

Hvordan kan byer, steder, bydeler og nabolag bli både smarte og bærekraftige?

Det handler om kompetanse, om innovasjon, og det handler om prioriteringer. DOGA har i veikartet definert smarte byer og lokalsamfunn som; «De setter innbyggerne i sentrum, og tar i bruk ny teknologi, innovative metoder, samarbeid og samskaping for å bli mer bærekraftige, attraktive, produktive og tilpasningsdyktige». Det gir seg selv at byutvikling generelt og utvikling av smarte og bærekraftige byer spesielt er komplekse temaer som krever omfattende og sammensatt kompetanse. Det krever at vi klarer å samhandle tverrsektorielt slik at dette ikke blir en profesjonskamp hvor økonomene eier den økonomiske bærekraften, ingeniørene den miljømessige og samfunnsvitenskapen den sosiale dimensjonen.

Livslang læring

Vi må i større grad samhandle, og vi må gjennomføre reelle medvirkningsprosesser nedenfra. På den måten kan vi fange data for bedre innsikt, og deretter gjøre konkrete valg og handlinger før vi utvikler noe som helst. Forankrer vi medvirkningen både digitalt og fysisk, er det større sannsynlighet for at alle generasjoner deltar og bidrar med nødvendig innsikt. Lykkes vi med dette, kan byer bli både bærekraftige og smarte. Hva da med at maskiner på sikt vil erstatte menneskene? Ja, det vil garantert skje innenfor en rekke områder. Oppdatert kompetanse er den beste garantien for å ikke bli erstattet, og derfor er livslang læring en del av svaret. Selv var jeg som rådgivende ingeniør klar på at svaret på smarte byer er en industrialisering av klima- og energistrategien til kommunen. Gjennom min egen læring og utvikling har jeg erkjent at svaret er mye mer sammensatt enn som så, og det gir således enda større mening å jobbe målrettet for at vi lykkes med nettopp det.