Koster lekkasjesikkerhet mer enn det smaker?

Moderator Jonathan Lundblad hadde kalt sammen et panel med bred erfaring: Ole Larmerud med tiår i bransjen, Vidar Hellstrand, Henrik Berg-Olsen fra RørNorge og Svend Haugen fra Norconsult. Resultatet ble en kveld med historiske tilbakeblikk, statistikkdebatt og konkrete forslag til regelverksendringer.

Fra synlige rør til skjulte problemer

Panelet startet der det hele begynte — med rørene i veggene. Ole Larmerud tegnet et klart bilde av utviklingen: på 30-, 40- og 50-tallet var rørene synlige i bolig- og næringsbygg. Lekkasjer var enkle å oppdage. Så kom 70-tallet, og med det en byggeboom som endret alt.

— Man begynte å legge rørene i skjulte konstruksjoner med glødde kobberrør, støpte inn avløpsrør i plast i etasjeskillere og vegger, sa Hellstrand. — Dette skjedde gjennom 70- og 80-tallet og inn på 90-tallet. Det er i stor grad forklaringen på hvorfor vi har de kravene vi har i dag, dvs at rørene begynte å lekke inne i konstruksjoner uten synligjøring og enkel tilgang for utskiftning. 

Forskriften fra 1997 slo fast at rør skal være lett utskiftbare, lekkasjer skal kunne oppdages og ikke føre til unødig skade. Det funksjonskravet har siden fulgt bransjen. Med TEK10 ble ett ord fjernet — «unødig» — fra formuleringen om skader, noe mange leste som et krav om nulltoleranse for lekkasjer. Dette har DiBK i brev bekreftet ikke var en innskjerpelse. 

Statistikken som ingen helt stoler på

Svend Haugen hadde gjort hjemmeleksen og presenterte tall fra VASK-statistikken: rundt 68 000 registrerte vannskader i 2008, 83 000 i 2016 og 95 000 i 2026. Men han understreket at tallene må leses med varsomhet.

— Det har vært vekst i antall bygg og i folketall i samme periode. Det inntrykk man får av en ekstrem negativ utvikling er nok litt overdrevet, sa han.

Henrik Berg-Olsen dro det enda lenger: han påpekte det noe paradoksale at blant skader i bygg nyere enn fem år, er den hyppigst registrerte årsaken «slitasje og elde over 30 år».

— Det sier litt om hva som rapporteres, og hvor seriøst man tar rapporteringen inn i statistikken, sa han tørt.

Ole Larmerud minte om at de som fyller inn VASK-statistikken sjelden er rørleggere. Og Hellstrand oppfordret til grundigere analyse: med 4,5 millioner bygninger og 2,5 millioner boliger i Norge er kanskje den relative risikoen ikke så skremmende som tallene alene antyder. Den virkelige utfordringen er den gamle bygningsmassen — der er kostnadene desidert størst.

Den store misforståelsen: nulltoleranse

Det var Henrik Berg-Olsen som satte ord på det mange i salen har kjent på: at §15-5 (4) i TEK17 — som sier at en lekkasje skal kunne oppdages enkelt og ikke føre til skade på installasjoner og bygningsdeler — tolkes som et absolutt nulltoleranskrav.

— Det er fullt mulig å lese det sånn, og jeg forstår at folk gjør det, sa han. — Men heldigvis har Direktoratet for byggkvalitet kommet med svar som nyanserer bildet.

Direktoratets tilbakemelding, som Berg-Olsen refererte fra: det er ikke krav om nulltoleranse. Anlegget må prosjekteres slik at lekkasje oppdages og ikke fører til strukturelle skader på byggverket, men det er ikke krav om alltid å hindre alle overflateskader i en lekkasjesituasjon.

Det viktigste kravet i TEK17 for vannskadesikkerhet, ifølge Berg-Olsen, finner man ett punkt tidligere — under punkt (3) d) — som slår fast at installasjoner skal ha tilstrekkelig tetthet mot lekkasje. Og hva betyr «tilstrekkelig tett»? En dokumentert trykktest.

— Har du en protokoll som viser at du har trykktestet installasjonen, er den tilstrekkelig tett. Det handler om at du utfører arbeidet med god kvalitet, følger monteringsanvisningen, er rørlegger og kan dokumentere trykktest. Da skjer det svært sjelden en lekkasje.

Sisterne-saken: ett produkt endret forskriften

Et konkret eksempel på krav som koster mer enn de smaker, er kravet om lekkasjesikring av innebygde sisternekasser. Hellstrand forklarte bakgrunnen: i 2008 begynte det å lekke fra en sisterne i et kjent Oslo-prosjekt. Saken endte i retten, med en utbedringskostnad på 60 millioner kroner.

— Det var en konstruksjonsfeil i sisterna (utmattningsbrudd i bunnen av sisternen) og kravet om synligjøring av lekkasjevann var ikke oppfylt. Men det er ikke kjent at det har vært noe generelt problem med dette siden. Ingen i bransjen opplever at vannbeholdere lekker.

Resultatet er likevel at bransjen i dag bruker ressurser på å sikre et produkt som i praksis er pålitelig. Berg-Olsen var direkte:

— Den preaksepterte ytelsen mener vi ikke har noe godt for seg. Den koster bare penger, og en automatisk lekkasjestopper eller sensor som monteres i et separat toalettrom, fjernes etter kort tid fordi beboere ikke ønsker å ha den der. Vi har kommet med et konkret forslag om å fjerne den.

Rør i rør — eller noe helt annet?

Ole Larmerud, som var med på å innføre rør-i-rør-systemet tilbake i 1992, var den som stilte spørsmålet høyest: har vi egentlig evaluert om dette er riktig løsning?

— Jeg lurer på hvorfor vi ikke vurderer hva disse rørsystemene faktisk koster i forhold til alternativene, som komposittrør slik man bruker i Europa, sa han. — Vi bygger inn mange blindledninger med rør-i-rør. Det blir stående mye vann, spesielt på skoler med to måneders sommerferie, og da kan legionella bli et problem.

Hellstrand presiserte at rør-i-rør ikke er et krav i TEK17 — det er ett eksempel på en løsning som oppfyller funksjonskravet. Det gir i prinsippet handlingsrom for alternative løsninger, men i praksis er risikoen for den ansvarlige prosjekterende stor nok til at få tør å velge noe annet.

Larmerud løftet installasjonsrammer som et undervurdert alternativ — rørene legges utenfor bygningskroppen i tilgjengelige kassetter. På Kaledonien Hotel i Kristiansand er dette brukt med hell. Men kommersielt har konseptet aldri blitt noen suksess i Norge.

Hva vil bransjen endre?

Panelet var samstemte om at §15-5 (4) i TEK17 bør omformuleres slik at tolkningsrommet blir mindre. Regjeringen har varslet forenkling av teknisk forskrift, men kapittel 15 er ikke nevnt blant prioriteringene.

— De har klare politiske føringer på hva de skal prioritere og det virker som om de ikke har ressurser til å se på det vi er opptatt av her, sa Berg-Olsen.

Hellstrand vil i tillegg ha en tydeligere definisjon av hva «lett utskiftbarhet» betyr i praksis. Sjaktanvisningen fra Sintef Byggforsk fra 2019 har bidratt, men mer bør inn i forskrift eller veiledning. Han vil også ha en preakseptert ytelse som tydeliggjør at feks. rørføringer over nedsenket system himling i korridorer — bransjens klart vanligste løsning — oppfyller funksjonskravet.

RørNorge, RIF og Fagrådet for Våtrom sendte i 2023 inn konkrete forslag til endringer i veiledningen til TEK17. Direktoratet har mulighet til å endre veiledningen selv; selve forskriftsteksten krever godkjenning fra departementet og tar lenger tid.

Konklusjon: Ja, det koster mer enn det smaker — i noen tilfeller

Da panelet til slutt ble bedt om å svare direkte på kveldens spørsmål, var svarene nyanserte, men pekte i én retning.

— Ja, definitivt, sa Ole Larmerud. — Jeg savner en ordentlig kalkyle på hva det faktisk koster. Jeg er ikke kreativ nok til å tro at vi ikke kan finne bedre løsninger.

Berg-Olsen trakk frem det høye konfliktnivået i bransjen — prosjekter der tolkningsuenigheter mellom aktører fører til enorme tidstap og kostbare tvister.

— Det koster definitivt mer enn det smaker. Om vi klarte å lande en felles forståelse for minimumskravene, ville det spart bransjen for utrolig mye meningsløs tid og penger.

Haugen inntok en mer avveiende posisjon: Kostnadene til lekkasjesikring er beskjedne sammenlignet med hva som kunne skje uten dem, men han erkjente at enkeltordninger — som sikring av innebygde sisterner — neppe tåler en streng kost-nytte-analyse.

Hellstrand avrundet med et paradoks mange kjenner seg igjen i: Man installerer en magnetventil under kjøkkenbenken for å sikre én kobling, samtidig som man innfører en ny kobling på trykksiden av ventilen. Hellstrand har tro på mer passive tiltak, gjerne i forbindelse med avanserte følere/ventiler som både lærer seg forbruket, overvåker vannmengde/trykk og som sitter på selve vanninntaket i boligen. Da sikres hele inntallasjonen, man har lett tilgang og de er enkle å bytte i fremtiden.

— Noen miljøers tolkning av forskriftskravene oppleves som ekstrem, og helt åpenbart ekstremt kostnadsdrivende. Prinsippet om lett utskiftbarhet, lekkasjeforebygging og at lekkasjer skal kunne oppdages — det heier jeg veldig på. Men vi har en jobb å gjøre med å hjelpe bransjen ut av boblen.