1.600 grensesnitt og nesten ingen krangel

På et renseanlegg er bygget til for prosessen. Ikke omvendt.

Det er utgangspunktet prosjektleder Martin Sætre i PPM Prosjekt bruker når han sammenligner med et kulturbygg, der bygget selv er funksjonen. I et vanlig bygg skal VVS, elektro og automasjon snakke sammen i ett styringssystem rundt én prosess. I et renseanlegg er det flere prosesser, og de er avhengige av hverandre.

FARA-anlegget i Fredrikstad besto av seks entrepriser. Samspillet startet høsten 2022, spaden gikk i jorda 1. juni 2023, og anlegget var driftsklart i april i år.

Soner

Fire entreprenører satt sammen tre dager i uken gjennom hele fase 1. De samme menneskene ble med videre inn i fase 2.

I prosjekteringen delte de anlegget i soner. Eliquo PMI fikk sone 1, AF Gruppen sone 2 og Cambi sone 4. Den som eide sonen, bestemte i sonen.

– Var det en sone som var «din», var det den aktørens sjef som gjaldt der – da måtte jeg ta av meg hatten og spørre om vi kunne komme gjennom med et rør der, sier prosjekteringsleder Stein Jordet i AF Gruppen.

Figuren som viser hvem som eier hvilken sone, brukte de to måneder på å utvikle.

1.600 tagger

Selve grensesnittsavtalene var det rundt 20 av, ganske like på tvers av entreprisene. Under dem lå enkeltpunktene: 1.600 tagger bare mellom AF og Eliquo PMI.

Der de faktisk fikk diskusjoner, skyldtes det som regel at partene ikke hadde tegnet grensesnittet opp i fase 1.

Senior prosjektleder Øyvind Benjaminsen i Eliquo PMI har tallene fra sin side av bordet. Underveis i prosjektet er det registrert 250 kvalitetsavvik og over 250 endringsmeldinger.

Tidsaksen mangler

Et grensesnitt har fire konsekvenser, mener Benjaminsen: hva som møter hva, hvem som leverer og kontrollerer, hvem som bærer kostnaden – og når underlaget må være klart.

Det er den fjerde – tidsaksen – begge peker på.

– Vi var veldig fokusert på hvem som gjør hva, hvordan og hva som leveres og kreves av andre, men vi manglet kanskje tidsaksen der, innrømmer Jordet.

Ikke alle grensesnitt trenger å avklares tidlig. Benjaminsen vil prioritere dem som får prosesstekniske konsekvenser hvis de låses for tidlig, og dem som slår hardest ut på byggekostnad og fremdrift.

Skuffen

PPM Prosjekt har laget en egen grensesnittsmanual, med en utility-liste som lenkes mot 3D-modellen. Hvert grensesnitt får en tagg og en fysisk plassering, slik at det går an å se hvilke som ikke er avklart, og hvor de er.

Så signeres avtalen. Og så skjer det som Sætre mener er den vanligste feilen: avtalen legges i skuffen til grensesnittet skal bygges fysisk.

I mellomtiden skal grensesnittet gjennom en integrasjonstest. Den må partene planlegge sammen, og lenge før den skal kjøres.

– Jeg tror den største feilen mange gjør, er at de fokuserer på funksjonstest for sin egen leveranse, sier Sætre.

Bygg er Norges glemte kraftverk

På Frevar-prosjektet gikk det bra, men oppmerksomheten lå på mekanisk ferdig og funksjonstest utført. Verifikasjonsperioden – den fjerde milepælen – fikk mindre plass enn den skulle hatt.

Stammespråk

Bygg og prosess ligger sjelden på samme modenhetsnivå. AF måtte ha tegninger klare for graving kort tid etter at samspillet var over i april og mai, mens prosess ikke hadde kommet like langt med sine leveranser.

Og fagene snakker ulikt om det samme. Toleranser er eksempelet Jordet bruker: en betongkonstruksjon på ti meter måles på en annen måte enn en gasstankkobling som må sitte nøyaktig. Cambi hadde både en slik kobling og vektceller på søyler som krevde stor presisjon.

Det bør stå som en egen kolonne i utility-listen, mener han, slik at prosessleverandøren kan markere hvor toleransene er kritiske.

Sætre vil ha ITB-folkene inn i samspillet, og de må ha mandat. Skal alt opp til godkjenning hver gang, blir prosessen tung.

– Grensesnittsarbeidet må gjøres uansett. Spørsmålet er bare om det gjøres med handlingsrom, eller med konsekvenser, sier prosjektleder Martin Sætre i PPM Prosjekt.