- Vær snill med rådgiveren

I artikkelen «Langer ut mot energirådgivere» kommenterer Sintef forsker Berit Time kvaliteten på energirådgivere innen Enovas støtteordning for oppgradering av eksisterende boliger. Som energirådgiver innen denne støtteordningen benytter jeg gjerne muligheten til å kaste litt lys på saken, sett fra min side, skriver Bjørge Sandberg-Kristoffersen.

At kvaliteten på energirådgivningen er en problemstilling er et høyst reelt poeng. Jeg vil likevel si at ett kanskje enda større problem i denne sammenheng er oppdragsfinansierte forskningsinstitusjoner.

For universiteter med større offentlige bevilgninger vil hva man forsker på, og hvorfor være et mer åpent spørsmål. For institusjoner som hovedsakelig blir finansiert gjennom oppdrag så er svaret; det oppdragsgiver betaler for, og for at oppdragsgiver skal selge mer.

Energibygg AS er en av landets største aktører innen Enova-støttet rådgivning, og garantert størst innen rådgivning i privatmarkedet. Siden ordningen ble innført i 2013 har vi gjennomført over 500 av de 1700 rådgivningene som har fått støtte. Vi har også ansvaret for tilbudet Bærum kommune har til sine innbyggere. 

Dette med oppdragsfinansiert forskning ble klart for oss da Sintef i 2016 foreslo en evaluering av erfaringer med energirådgivning til private boligeiere. Dette ville koste oss flere hundre tusen kroner. Som et lite firma med presset økonomi var dette uaktuelt.

I stedet for å forske på et stort utvalg av private boligeiere, valgte de heller en aktør der de evaluerte 2 befaringer, og 10 telefonintervjuer. Det er gjort en del forskning i Europa på slik rådgivning, men Norge skiller seg ut med god privatøkonomi og lave energipriser.

Sjansen til å kartlegge dette på en best mulig måte ble ofret for å skaffe inntekter til bedriften. Forståelig, men også beskrivende for hvorfor man øyensynlig har så store problemer med å knekke koden; hvordan få boligeiere til å gjennomføre energitiltak?

Det er betimelig å stille spørsmål ved kvaliteten på den rådgivningen som blir utført. Ansvaret for dette ligger naturligvis først, og fremst på den enkelte rådgiver. 

Men, å ensidig legge skylden på rådgiverne er å feste halen på feil gris.

Enovas fokus på sertifisering av rådgivere har vært innenfor håndverkerbransjen. Håndverkeren har ikke energifaglig kompetanse. I hvert fall ikke innen varme og ventilasjon. Dette er ofte små firmaer, der et lite antall personer har mange, og omfattende arbeidsoppgaver. Å bli stilt ovenfor fagfelt man ikke behersker, Enovas tidkrevende og frustrerende beregningsverktøy, betalende kunder med forventninger om svar innen mange fagfelt i tillegg til å presentere fordyrende tiltak har nok tatt motet fra mange.

Man kan kalle seg energirådgiver om man er tømrer, og har gjennomført og bestått “Kurs i energieffektivisering av boliger” og jobber i et foretak som er godkjent for ansvarsrett for byggfaglig relevante godkjenningsområder. Kurset går over 2 kvelder, og er absolutt ingen garanti for at man besitter kunnskap om, spesielt, varmesystemer og ventilasjon som er relevant for boligeieren. Den bygningstekniske kompetansen er altså god, men man er ikke nødvendigvis forberedt på de spørsmålene man gjerne får. At dette kan ha vært en ubehagelig erfaring for en del sertifiserte rådgivere kan muligens utledes av at rundt 1 500 stykker har tatt sertifiseringskurset, mens ca. 175 stykker er registrert i Enovas rådgiver register. I Energibygg AS har vi et tverrfaglig miljø der vi alle nyter godt av å kunne dele kunnskap på tvers av fagfelt.

Disse tallene indikerer likevel at veldig mange håndverkere vet om ordningen. Nesten 5000 ansatte i byggevarebransjen har i tillegg blitt kurset om dette. Jeg har aldri opplevd at en kunde er blitt informert om ordningen av håndverkeren. Tvert imot.

Det vanligste er at boligeieren oppdager dette på egen hånd, gjerne etter at oppgraderingen er ferdig. Jeg vet ikke om det er gjennomført noen tiltak for å følge opp sertifiserte rådgivere eller kursede ansatte i bransjen. Jeg har aldri fått noen oppfølging av Enova i hvert fall. Vi har ved flere anledninger tilbudt oss å dele våre erfaringer, men aldri blitt kontaktet om dette heller.

International Energy Agency har gjennom programmet for Demand Side Management gjort litteraturundersøkelser om forskning på rådgivning til private boligeiere i Europa. En konklusjon er at rådgivning på generell basis har et altfor teknologisk fokus. Du kan heller ikke komme inn i en husholdning å si; her skal det bygges en nullenergibolig. De som gjennomfører slike tiltak er gjerne veldig miljø- eller teknologiorienterte. De besitter en kombinasjon av motivasjon, kompetanse og vilje til å betale for mer enn de sparer.

Så har du resten.

Deres prioritet er gjerne vedlikehold og funksjonalitet (nytt kjøkken, bad etc). Vår erfaring er at de boligeierne som kvalifiserer til støtte allerede har bestemt seg. Det er ikke rådgivningen som avgjør. Vi blir brukt for å definere tiltakene, men avgjørelsen er allerede tatt.

Berit Time har rett i at kostnader er en utfordring. Faktisk i så stor grad at selv om man sparer 25% av energibruken så er det langt utover vanlige folks perspektiver. Det kan vel også påpekes at slike beregninger har en tendens til å ikke stemme i møte med husholdningens adferd. Det er altså ikke bransjen, eller rådgiverne som må finne konseptet hennes kommersielt interessant, men boligeierne.

Det er heller ikke helt uproblematisk at de blir presentert for kostbare teknologiske løsninger som ikke virker så godt som de blir solgt inn for å være. Her kan nevnes varmegjenvinning i ventilasjon og lavtemperatur varmekilder til erstatning for høytemperatur oljekjeler. Og, solceller! Boligeiere trenger effektreduserende, billig komfort om vinteren.

Det trenger strømnettet også!

Gode forretningsmodeller tar som regel utgangspunkt i kundegruppens behov (bottom-up). Da jeg sertifiserte meg ble vi presentert for et kursmateriell som omtalte markedet for energioppgradering av boliger som et «gigant marked». Resultatene viser vel at potensialet ikke er forløst på grunn av en gjenstridig top-down holdning hos sentrale aktører.

Berit Time tar utgangspunkt i at 1% av den eksisterende boligmassen går gjennom en energioppgradering årlig. Det vil si at, siden ordningen ble innført i 2013, så utgjør dette anslagsvis 120 000 boliger. Ca. 950 av disse har ifølge Enova fått støtte til oppgradering.

Altså under 1% av 1%.

For meg sier dette mer om ordningen og jobben som er gjort i den forbindelse, enn kvaliteten på rådgivningen.

Tekst: Bjørge Sandberg-Kristoffersen, energirådgiver i Energibygg AS