ENERGITEKNISK KONFERANSE 2026
De store tallene – hvem skal vi tro på?
Hvis det var et øyeblikk konferansen kokte ned til ett spørsmål, var det dette: Hvor mye energi kan vi egentlig spare i norske bygg – og hva koster det?
Mellom NTNU-professoren som mener vi må satse på kjernekraft og havvind, og Skanska-doktoren som mener at vi sitter på Norges største kraftverk i den eksisterende bygningsmassen, satt nettselskapet som opplever effektkrisen daglig – og tilsynsmyndigheten som åpent innrømmer at den har lite verktøy igjen å bruke.
Skanska: Norges største kraftverk står allerede
Bjørn Jenssen, sjefsrådgiver og doktoringeniør i Skanska Teknikk, åpnet foredraget sitt der han slapp for to år siden – med tallet 42, lånt fra Hitchhiker's Guide to the Galaxy og dets svar på det store spørsmålet om meningen med livet. Hans poeng: tallet 42 dukker opp overalt i energiarbeidet hans. Det er kWh per kvadratmeter Lindesnes Helsehus skal levere på. Det er prosenten utstråling som treffer jorden vi utnytter, og det er TWh-tallet bygningsmassen kan frigjøre.
Jenssens viktigste budskap er at energieffektivisering ikke er kostbart – det er motsatt. Skanska har, i samarbeid med Entreprenørforeningen Bygg og Anlegg, Sintef og NTNU, dokumentert at det er teknisk og økonomisk mulig å halvere energibruken i den norske bygningsmassen. Det vil ifølge Jenssen frigjøre om lag 42 TWh i året – «vanvittig mye strøm», som han sa.
Hva koster det? Investeringer i størrelsesorden 20 milliarder, ifølge studien, kombinert med statlig støtte for å korte ned nedbetalingstiden. Jenssen anslår et offentlig bidrag på om lag 4,2 milliarder i året over ti år. Til sammenligning brukte staten over 40 milliarder kroner alene på strømstøtte i 2022.
Hans bevisførsel er pilotprosjektene. Powerhouse Brattørkaia, som han har vært sentral i å utvikle, leverer over 70 prosent reduksjon i energibruk sammenlignet med TEK17 – og produserer mer energi enn det bruker. Lindesnes Helsehus, som etter planen skal være Norges mest energieffektive helsebygg når det åpner, beregnes å redusere energibehovet med over 80 prosent mot et tradisjonelt sykehjem etter samme standard.
— Det er ikke kostnaden som er problemet, argumenterte Jenssen.
— Det er skaleringen.
Når Skanska møter byggherrer i nye prosjekter, hevder han at de altfor ofte stilles overfor kravspekker som er så detaljerte at det ikke finnes rom for nytenkning. På Lindesnes vant Skanska anbudet ved å levere et tilbud som lå 150 millioner kroner under nærmeste konkurrent – og samtidig scoret topp på alle tekniske kriterier. Forutsetningen var en kravspekk som beskrev hva bygget skulle levere, ikke hvordan det skulle bygges. Det åpnet for at Skanska kunne kutte radiatoranlegget helt – «egentlig helt unødvendig» – og spare 10–15 millioner kroner alene på den ene løsningen.
— Det verste av alt er at det lønner seg, konkluderte Jenssen.
— Vi har løsninger som er både billigere og bedre. Men vi får ikke vist dem.
Hans politiske melding var like klar: Den norske kursen må snus 180 grader.
Nøland: Vi trenger alt – også kjernekraft
På den andre siden av scenen satt Jonas Kristiansen Nøland, professor ved NTNUs institutt for elkraftteknikk og en av Norges mest synlige stemmer for et større kraftløft. Han er kjent for å være uenig med både fornybarbransjen og store deler av byggebransjen – og han la heller ikke skjul på det i Oslo.
Nølands hovedpoeng er at Norge ikke står foran et enten-eller-valg. Vi trenger både energieffektivisering, mer fornybar produksjon og – etter hvert – kjernekraft.
— Du kan si at noen mener at vi bruker for mye energi. At vi skal gå ned i levestandard, sa Nøland.
— Jeg tror ikke det er så enkelt å få til i et demokrati. Det er ikke akkurat det å gå ned i levestandard som gjør at man vinner valg.
Premisset hans er at Norge ikke bare skal bli sunnere – ved å bli kvitt fossil energibruk – men også sterkere. Når verdiskapningen fra olje og gass faller etter 2038, må noe annet ta over. Det krever ifølge Nøland ny industri, og det krever kraft.
— Vi trenger energisparing. Vi trenger å se hva man kan bygge ut av kraft på land. Men det er selvfølgelig veldig vanskelig. På lang sikt er det egentlig bare havvind og kjernekraft som monner.
Hans eget anslag for hva som realistisk kan spares i den norske bygningsmassen, ligger på om lag halvparten av det Jenssen mener er mulig – og med 2050 som horisont.
— Det er greit å ta litt i, sa han.
— Jeg er ikke sikker man klarer så mye som det engang. Men det er greit å ha noe.
Nøland viste også til NVEs egne rapporter: Strømforbruket til næringsbygg og husholdninger har knapt gått ned på ti år. For å nå 10 TWh-målet i 2030 må Norge effektivisere nesten ti ganger mer på fem år enn det som har blitt gjort på de siste ti.
Han siterte også et oppslag fra E24 om at et mål om 7–8 TWh spart strøm kan koste opp mot 410 milliarder kroner – nettopp den typen tall som får ham til å sette spørsmålstegn ved Jenssens optimisme.
— Når Bjørn snakker om 40 milliarder for alt det han skulle kutte, så snakker NVE om 410 milliarder på bare 7–8 TWh, sa Nøland.
— Det er proof of the pudding is in the eating. Hvis dette er så konkurransedyktig, så er det bare å kjøre på. Men det er jo ikke alle som tror det.
På scenen ble forskjellen tydeligst da Jonas Nøland avsluttet med en setning som plasserte ham et helt annet sted enn Jenssen i debatten:
— Vi har dopa ned hele den norske befolkningen med Norgespris. Næringsbygg er ikke dopet ned. De har ikke stemmekveg å hente. Det er litt av bakgrunnen for denne konferansen. Man må klare å posisjonere seg i et energilandskap i fremtiden hvor man ikke er sikker på hvor lukrativt det ser ut.
Glitre Nett: Det er kundene som føler effektkrisen mest
Hvis Nøland og Jenssen står for de to ytterpunktene i debatten om hvordan Norge skal løse kraftutfordringen, var det Glitre Netts Martin Hviid Nielsen som best beskrev hvordan flaskehalsen oppleves i praksis.
— Jeg tror de som egentlig føler mest på effektkrisen, det er kundene, sa han.
— Det er de som sitter i salen her, det er de som trenger en tilknytning til nettet. Og vi opplever at vi kan ikke si: ja, ja, den fikser vi i morgen, 10 megawatt her, 20 der, 100 der. Det skulle vi veldig gjerne gjort.
Glitre Nett står midt i en investeringssyklus de færreste kundene aner omfanget av. Nettleien stiger fordi nye linjer må bygges, samtidig som naturinngrepene møtes med samme motstand som vindkraften gjør.
— Vi har ikke en silver bullet på noen ting, sa Hviid Nielsen.
— Energieffektivisering er en pakke inn der.
Han kom også med en annen observasjon som er viktig for mange å ta med seg. Mange kunder bestiller langt mer effekt enn de faktisk trenger. Hviid Nielsen fortalte om en sak hvor Glitre tok et nytt blikk på en kundes søknad og oppdaget at de egentlig bare brukte en tiendedel av den effekten de hadde søkt om. Han mente det er en jobb å gjøre både hos kundene, rådgiverne og dem selv som nettselskap – med å «utfordre litt» når det kommer en søknad om dimensjonering.
Bjørn Jenssen bekreftet poenget: I et prosjekt på Pårros hadde Skanskas egne simuleringer vist at den planlagte nye trafoen kunne droppes. I Energisamfunn Brattørkaia ville lokalt nettselskap rett og slett ikke tro på tallene.
— Det går ikke an. Det kan ikke stemme at det er så lavt, var responsen, ifølge Jenssen.
Det er en effektreserve som ligger gjemt i feilbestilte søknader og ubrukt kapasitet. Hvor mye, vet ingen. Men kombinert med energieffektivisering, kan den utgjøre en betydelig del av løsningen før et eneste kraftverk er bygd.
NVE: «Begrenset hva vi har i verktøykassa»
Mellom Jenssen, Nøland og Hviid Nielsen sto myndighetene – representert ved Cato Solheim, senioringeniør i NVE. Hans rolle gjorde nok at salen forventet en byråkratisk presentasjon av Norges energiplanlegging. I stedet kom det noe nær en innrømmelse.
NVEs jobb, forklarte Solheim, er å sørge for et samfunnsøkonomisk sikkert og effektivt energisystem. Det betyr at energieffektivisering ikke vurderes isolert, men opp mot alternative tiltak: ny produksjon, nettutbygging og forbruksstyring.
— Vi ser ikke på energieffektivisering som en god eller dårlig ting i utgangspunktet, sa han.
— Vi ser på når og hvor, og til hvilken kostnad det kan gi en samfunnsøkonomisk gevinst kontra alternativer.
Da debattleder Martin Håndlykken konfronterte ham med at NVEs egen sjef Kjetil Lund tidligere i år hadde sagt at Norge ikke er i nærheten av 10 TWh-målet i 2030, kom erkjennelsen som mange i salen merket seg:
— Det blir tøft. Det er på en måte begrenset hva NVE har i verktøykassa sin når det kommer til energieffektivisering. Vi jobber med informasjonsarbeid, og vi har et EU-regelverk som har veldig stort fokus på energieffektivisering. Men i forhold til det regelverket som er der, så er det ikke mye NVE kan gjøre.
Solheim åpnet altså for at det er bransjen selv som må ta initiativet. NVE har en koordinatorrolle på energieffektivisering, men ikke verktøyene som trengs for å nå målet. Det handler om systemtenkning – og om å huske at energieffektivisering ikke bare er etterisolering, men også lastflytting og toppskjæring.
— Vi er avhengige av at bransjen tar i et tak og tenker gjennom gode løsninger selv, sa Solheim.
Det enorme gapet
Det er innenfor dette gapet hele bransjen står. På den ene siden et betydelig sparepotensial – dokumentert av blant andre Sintef, sammen med NTNU og Skanska – som peker på muligheten for å redusere forbruket med 13 TWh innen 2030, og frigjøre opp mot 42 TWh innen 2050 i et «ultra grønt»-scenario.
På den andre siden et samlet forbruk som faktisk øker – og en myndighetsstruktur som åpent innrømmer at den ikke har de virkemidlene som trengs for å snu kurven.
— Hele tankegangen før, så hadde vi den tankegangen om at hvis energi blir dyrt, så går behovet ned, sa Nøland.
— Men nå har vi kommet dit at energi blir dyrt, men likevel går behovet opp. Det er helt nye typer næringer som har helt andre økonomiske forutsetninger for å ønske å bruke mer energi. Det er litt sånn game change, som vi står i.
På scenen oppsummerte han posisjonen sin med at det realistiske sparepotensialet ligger på rundt 20 TWh fram mot 2050 – resten av kraftløftet må komme fra havvind og kjernekraft.
