KRONIKK
Når normative antagelser former livsløpsresultater
Livsløpsanalyser brukes ofte som objektive beslutningsgrunnlag i klima- og energipolitikken. Men resultatene kan avhenge av normative modelleringsvalg som i stor grad avgjør hvilke tiltak som fremstår som klimavennlige. Uten kritisk refleksjon over hva modelleringsvalgene faktisk innebærer, kan normative analyser bli oppfattet - og videreformidlet - som faktiske effekter.
Den nylig publiserte rapporten «Klimagassberegninger av tiltak støttet av Enova» har allerede begynt å sirkulere som beslutningsgrunnlag og som referanse i markedsorientert kommunikasjon om energieffektivisering og oppvarmingsløsninger (eksempelvis, NemiTek: 22. oktober og 16. januar). Det er positivt at livsløpsbaserte vurderinger brukes aktivt. Men rapporten illustrerer også nødvendigheten av et mer grunnleggende spørsmål som fortjener refleksjon i fagmiljøene:
Hvordan skal resultater fra livsløpsanalyser tolkes og brukes når de bygger på normative modelleringsvalg for komplekse produksjonssystemer?
Livsløpsanalyse-feltet har lenge hatt to ambisjoner: å beskrive fysiske systemer objektivt og å informere miljøpolitikk og investeringsbeslutninger. Det første er en forutsetning for å lykkes med det andre.
Enova rapporten er metodisk eksplisitt om skillet mellom regnskaps- og tiltaksperspektiv. To regnskapsbaserte scenarier presenteres, men rapporten anbefaler eksplisitt bruk av et normativt definert «høyt scenario» i vurderingen av klimatiltak. I dette scenariet allokeres utslipp fra avfallsforbrenning fullt ut til forbruk av varme og brukes som referanse for å vurdere tiltakets klimavennlighet.
Dette innebærer et fordelingsvalg med tydelig normativ karakter, som får direkte konsekvenser for hvilke tiltak som fremstår som klimavennlige. Allokeringsvalget er ikke basert på et empirisk resultat som beskriver det observerte fysiske systemet, men er et normativt metodisk valg for hvordan utslipp tilskrives ulike funksjoner i systemet.
Når en slik anbefaling operasjonaliseres og videreformidles i markeds- og beslutningssammenheng, blir skillet mellom beskrivende og normative funksjoner uklare.
Dette valget er særlig viktig fordi avfallsforbrenning med energigjenvinning er en samproduksjon: den produserer energi og destruerer avfall som to bi-produkt. I en samproduksjon kan ikke mengden bi-produkter varieres uavhengig. Produksjonsvolumet følger ikke etterspørsel etter individuelle bi-produkt. På et gitt tidspunkt, så responderer bare produksjonsvolumet på endringer i etterspørsel etter et av biproduktene.
Når kan valget om å allokere alle forbrenningsutslipp til fjernvarme være overbevisende? Jo, om behovet for å produsere energi fullt og helt styrer produksjonsvolumet – og utslipp - i forbrenningsanleggene.
Sagt på en enklere måte: bytter fjernvarmetilknyttede bygg til varmepumper, så må effekten være at forbrenningsutslippene elimineres. Samt, at avfallsproduksjonen enten kunne vært unngått eller at avfallsstrømmene ville blitt flytta til andre behandlingsmåter med relative klimagevinster lik eller større enn utslipp fra pipa.
Dette er mildt sagt – urealistisk.
Resultatene bør tolkes som det de er: en analytisk øvelse i å utforske hvordan parametere former resultater.
Avfallsintensiv fjernvarme skiller seg prinsipielt fra elektrisitetsproduksjon i et integrert kraftsystem, hvor elektrisitetsetterspørsel i større grad kan linkes til endringer i marginal produksjon og utslipp på systemnivå. Med mindre forbrenningsanleggenes produksjonsvolum faktisk responderer på endret etterspørsel etter varme, kan resultater basert på slike allokeringsvalg ikke tolkes konsekvensielt.
Det er samtidig verdt å merke seg at bruk av fremskrevet europeisk gjennomsnittlig strømmiks heller ikke i seg selv representerer marginale effekter. Som rapporten selv delvis anerkjenner, er dette i beste fall en forenklet proxy. En slik analyse er ikke triviell og krever at man hensyntar markedstrender, flaskehalser i nettet og faktisk strømutveksling mellom strømmarkeder.
Disse problemstillingene er godt kjent i fagmiljøet, og har vært grundig diskutert tidligere – også med aktører involvert i denne rapporten. Det understreker behovet for å gjøre betydningen av normative forutsetninger eksplisitte, særlig når resultater kan bli brukt i offentlig kommunikasjon.
Ansvaret for klarhet i hvordan resultater skal tolkes ligger ikke hos aktørene som kommuniserer tallene videre, men hos dem som produserer dem.
