Oppdragsgivers materialvalg ved kjøp av flytende svømmebasseng

I august kunne vi lese om en ny avgjørelse fra EU-domstolen, C-424/23 DYKA, som kan endre rørvalget i offentlige prosjekter. En ny avgjørelse fra Klagenemnda for offentlige anskaffelser (Kofa), sak 2025/0668, stiller tilsvarende spørsmål ved oppdragsgivers materialvalg ved kjøp av flytende svømmebasseng. Avgjørelsen tjener som nok en påminnelse for oppdragsgiver om å tenke gjennom hvilke krav som stilles til materiale o.l.

Armert betong har lenge vært svært utbredt i bygge- og anleggsbransjen, spesielt innenfor bærende konstruksjoner. Folk flest ville derfor kanskje ikke ha rynket på nesen av å lese anskaffelsesdokumentene i Sandnes Havn KFs konkurranse om kjøp av et flytende svømmebasseng med tilhørende fasiliteter til indre Vågen i Sandnes. Angående bassenganleggets konstruksjonsmessige materialkvalitet og oppbygning, ble det angitt at: 

«Flyterne må være laget av armert betong – I henhold til NS-EN 1992-11:2004+A1:2014+NA:2018 Eurokode 2: Prosjektering av betongkonstruksjoner – Del 1-1: Allmenne regler og regler for bygninger, eller tilsvarende».

Mange tenker kanskje at oppdragsgiver selvsagt må kunne bestemme hvilket materiale en konstruksjon skal være i. Hvis det er armert betong oppdragsgiver vil ha, så er det armert betong oppdragsgiver skal få. Så enkelt er det dessverre ikke.

Det følger av anskaffelsesforskriftens regler om kravspesifikasjoner at kravene i utgangspunktet ikke kan vise til bestemte fabrikater, prosesser, varemerker osv., som fører til at visse leverandører eller produkter favoriseres eller utelukkes. Slike henvisninger er bare tillatt dersom det enten i) er nødvendig ut fra anskaffelsens formål, eller ii) ikke er mulig for oppdragsgiveren å beskrive anskaffelsen tilstrekkelig presist og forståelig på en annen måte. Henvisningen skal i det sistnevnte tilfellet følges av uttrykket «eller tilsvarende». 

For innkjøpere, anskaffelsesrådgivere og anskaffelsesadvokater flest – og ikke minst Kofa – er bestemmelsen godt kjent. I Kofa-praksis er det blant annet konstatert brudd på bestemmelsen ved kjøp av skytjenester (henvisning til tre spesifikke skytjenesteprodusenter), operasjonsprodukter (henvisning til merkevare), medisinsk forbruksmateriell (henvisning til et spesifikt lagerstyringssystem) og idrettsutstyr (henvisninger til en rekke ulike merkenavn).

OBS! Anskaffelsesregelverkets forbud mot merkehenvisninger o.l. gjelder også krav om en bestemt type eller produksjon (materiale)

I de ovennevnte sakene, og i de fleste andre sakene som har vært til behandling i Kofa, har oppdragsgiver vist til et bestemt merke eller lignende. Forbudet i anskaffelsesforskriften §§ 8-5 (3) og 15-1 (4), kalles ofte nettopp for merkehenvisningsforbudet. 

Som vi ble minnet på i EU-domstolens sak C-424/23 DYKA, og nå i Kofa-sak 2025/0668, gjelder bestemmelsen imidlertid også for krav om at ytelsen er av en bestemt «type» eller «produksjon». I bygge- og anleggsanskaffelser, og i vareanskaffelser, legger dette begrensninger på oppdragsgivers valg av materiale.

Kofa slår raskt fast at kravet om at flyterne skulle bygges i armert betong, er et krav om en bestemt «type» eller «produksjon», og at kravet dermed i utgangspunktet ikke var tillatt å stille. Kofa slår også relativt raskt fast at ingen av unntaksvilkårene var oppfylt/aktuelle. 

På spørsmål fra en potensiell tilbyder om/når et annet materiale enn armert betong var aktuelt, hadde innklagede svart at leverandøren måtte foreslå et alternativ som «åpenbart er bedre», og hvor «summen av økonomiske, tekniske og estetiske fordeler [er] av vesentlig betydning».

Slik Kofa så det, hadde innklagede med dette satt terskelen for når et alternativt materiale kunne benyttes, høyere enn «eller tilsvarende». Unntaket i forskriften § 8-5 (3) bokstav b, var dermed ikke aktuelt. Innklagede hadde heller ikke fremlagt noen vurdering eller begrunnelse som viste at det var «nødvendig utfra anskaffelsens formål» å stille et slikt krav, jf. bokstav a. 

Klagenemnda kommer videre til at det var en nærliggende mulighet for at feilen kunne ha påvirket deltakerinteressen, og at den ikke kunne ha vært rettet på annen måte enn ved å avlyse konkurransen. 

Som i DYKA-saken fra EU-domstolen, gjaldt kravet hovedleveransen, og som i den saken er ikke klagenemndas uttalelser nødvendigvis direkte overførbare til saksforhold hvor de kravene det strides om, gjelder en begrenset del av leveransen. Sannsynligheten for at den ulovlige henvisningen til et bestemt materiale reelt sett har påvirket deltakerinteressen, er nok også mindre der den aktuelle delleveransen bare er én av mange i en større totalentreprise, hvor de potensielle leverandørene må være i stand til å løse et vidt spekter av ulike oppdrag med forskjellige byggetekniske elementer.

«Tilsvarende» armert betong = glassfiberarmert plast?

Ved første øyekast kan det kanskje virke selvsagt at kontraktens gjenstand nødvendiggjorde et krav om armert betong, og at hvis innklagede bare hadde kommet med en noenlunde forsvarlig begrunnelse for det, f.eks. av hensyn til sikkerhet, så hadde han vært trygg, se til sammenligning Kofas avgjørelse i sak 2022/138. Anskaffelsen gjaldt utbedring av tunneler. Klagenemnda kom til at et krav som rettet seg mot sikringsbolter, nærmere bestemt deres duktilitet/evne til å deformeres uten at det oppstår brudd, var lovlig. Kravet var begrunnet i sikkerhetshensyn, og basert på erfaringer.

På en annen side er det nok forskjell på et basseng og f.eks. en tunnel, en bro, eller – mer generelt – bærende konstruksjoner. Det er ikke åpenbart at armert betong er det eneste som holder når man skal bygge et flytende basseng. Av avsnitt 25 i Kofa-sak 2025/0668, og av klagers nettside, går det frem at de leverer produkter i fiberarmert plast. Ved optimalt glassfiberinnhold og fiberorientering kan glassfiberarmert plast oppnå en strekkstyrke på høyde med stål. Norges første (og foreløpig eneste?) flytende basseng, som ligger i Arendal Gjestehavn, er laget nettopp av glassfiberarmert polymer (GRP).

De konkrete omstendighetene i Kofa-sak 2025/0668

Når avgjørelsen til Kofa i sak 2025/0668 likevel fremstår litt rar, er det kanskje på grunn av de konkrete omstendighetene i saken:

• Oppdragsgiver hadde tross alt forsøkt å åpne for alternativer til armert stål, og attpåtil forsøkt å forklare hva man mente med «tilsvarende» kvalitet

• Klager er ikke en leverandør av svømmebasseng, men av undervanns- støttekonstruksjoner og beskyttelsessystemer

• Klager deltok i konkurransen og tilbudet ble ikke avvist

• Anskaffelsen skulle gjennomføres som en samspillsentreprise, hvor man skulle bli enige nettopp om at det skulle benyttes et annet materiale enn armert betong

• Henvisningen til armert betong var synlig i anskaffelsesdokumentene

Det siste er på mange måter det merkeligste. Det er noe som skurrer når en leverandør kan delta i en konkurranse på de betingelsene som fremgår av anskaffelsesdokumentene, og deretter – av hensyn til andre potensielle leverandører (i.e. konkurrenter) – som kanskje/kanskje ikke ville ha deltatt i konkurransen hvis konkurransegrunnlaget var annerledes utformet, kan få konkurransen avlyst. Er kontrakten inngått, som var tilfellet i Kofa-sak 2025/0668, er det vanskelig å se hva leverandøren kan oppnå med klagen. Avlysning er da ikke lenger en mulighet.

På tide å innføre en regel om at anførsler om feil i konkurransegrunnlaget må fremsettes før tilbudsfristen?

Det er over 20 år siden EU-domstolen uttalte at det er i strid med formålet om effektiv håndhevelse av anskaffelsesreglene i EUs håndhevelsesdirektiv å la en leverandør som mener at konkurransegrunnlaget er ulovlig konkurransebegrensende, få «[vente] med at indgive en klage over udbuddet […] indtil beslutningen om at tildele denne kontrakt er blevet meddelt».

Det er videre over seks år siden Høyesterett oppfordret lovgiver til å innføre preklusjonsregler for å unngå slike klager, slik man har gjort i flere EU-land, hvor man har regler som går ut på at slike klager må fremsettes før utløpet av tilbudsfristen. Det er vanskelig å forstå at det ikke skal være mulig å utforme «en presis regel for dette», slik Anskaffelsesutvalget skriver. For oppdragsgivere som risikerer å måtte gå gjennom en kostbar og tidkrevende behandling i Kofa, eller en enda mer ressurskrevende forføyningssak, er det nok en mager trøst at erstatning både for den positive- og den negative kontraktsinteressen ved eventuelle (synlige) feil i konkurransegrunnlaget som medfører avlysningsplikt, vil være henholdsvis i) helt og ii) «normalt» helt utelukket.