Fra kostnadssluk til verdioptimalisering

Da Erland Åmot og Amelia Lisiecka fra Bravidas energitjenester gikk på scenen, hadde de med seg en tydelig beskjed til eiendomsbransjen: De største energigevinstene ligger ikke i nybygg eller spektakulære teknologisprang. De ligger i bygg som allerede står der – og som ikke driftes optimalt.

– Vi må ta tak i mye av det vi har, for det er store potensialer til å redusere energi i eksisterende anlegg. Dette har vi allerede kontroll på, innledet Åmot.

Bravida er en av landets største tekniske entreprenører, med rundt 3 650 medarbeidere fordelt på 78 avdelinger fra Kristiansand til Alta. Selskapet leverer både rådgivning, prosjektering, installasjon og service – og ser dermed bygningsmassen fra alle vinkler. Den oversikten ble grunnlaget for foredraget.

Lavthengende frukter koster 40 000 kroner per aggregat

Det første eksempelet kom fra et bygg i Trøndelag. Av seks ventilasjonsaggregater fungerte fem som de skulle. Det sjette gjorde det ikke.

– Vi ser at ventilen er åpen med 75 prosent. Det vil si at elkjelen går før varmepumpa, forklarte Lisiecka. Etter at Bravida meldte fra til driftspersonalet, ble prioriteringen justert. Regnestykket var enkelt: 40 000 kWh bortkastet energi i året. For kunden i Trøndelag tilsvarte det 40 000 kroner. Hadde bygget ligget i Oslo, ville tallet ha vært 60 000 kroner grunnet høyere energikostnad.

– På étt aggregat, understreket Åmot.

Vifter som går i helgen

Eksempel nummer to kom fra et kontorbygg i Oslo sentrum. Tilluftsviften gikk i snitt på 50 prosent – gjennom hele uka. Inkludert lørdag og søndag, når bygget var tomt.

– Dette informerte vi også driftspersonalet om, og vi kunne se langt tilbake i SD-anlegget at slik har det vært over lengre tid, sa Lisiecka.

Etter justering ble besparelsen synlig: 41 000 kroner til selve viftedriften, 20 000 kroner på oppvarming av luften via varmepumpa, og spisslast fra fjernvarme på toppen. Totalt 80 000 kWh – og 80 000 kroner – i året på én enkelt innstilling.

– Det er det beste eksempelet på fyring for kråka.

Snøsmelting som står på hele året

Et tredje, og overraskende vanlig, funn er elektrisk oppvarming av utvendige arealer – takrenner, snøsmelting og gatevarme i nedkjøringsramper. Ofte styres dette med en manuell bryter i en tavle som kanskje noen vet om, som Åmot uttrykte det. Resultatet: anlegget står på med full effekt gjennom driftsperioden.

I et pågående prosjekt har Bravida tatt i bruk et norskutviklet system fra Stavanger som regulerer elektrisk varme trinnløst og utnytter værprognoser. Resultatet for driftssesongen oktober til mars: rundt 70 prosent energisparing. Tilbakebetalingstid: under to år.

PFAS-direktivet kommer – og det koster

Lisiecka brukte også tid på et tema mange byggeiere ennå ikke har på radaren: avgiftene på fluorholdige kjølemedier. På et kontorbygg i Oslo med to kjølemaskiner fra 2006 (R407C som kjølemedium) er risikobildet sammensatt. Ved en lekkasje påløper miljøavgift på rundt 80 000 kroner, påfylling av ny gass, lekkasjesøk og utbedring – totalt rundt 120 000 kroner.

Bravidas råd var å vurdere en utskifting til en propanmaskin. Investering: i underkant av 600 000 kroner. Hvis det aldri skjer en lekkasje, betaler tiltaket seg likevel ned på sikt. Hvis lekkasjen kommer i år tre, er den nye maskinen tilbakebetalt mellom år syv og åtte.

Effektleddet – den glemte kostnaden

Et viktig poeng Lisiecka trakk frem, var betydningen av effektleddet – ikke bare energiprisen. Hos en kunde med varmepumpe på 180 kW og elkjel som tok spisslasten, kom effektleddet alene på nesten 120 000 kroner i året. Sommereffekten var på 33 kroner per kW, vintereffekten på 99 kroner per kW.

Løsningen Bravida foreslo: installere en varmepumpemodul til. Resultatet – effektleddet redusert fra 118 000 til 75 700 kroner. Lagt sammen med energibesparelsen på 376 400 kroner, blir den totale årlige besparelsen 419 000 kroner. Investering: 800 000 kroner. ROI: under 2,5 år.

SD-anlegg fra tidlig 2000-tall er en tikkende kostnadsbombe

Det største enkelttiltaket Åmot la fram, gjaldt et 12 000 kvadratmeter kontorbygg i Oslo, rehabilitert i 2007. SD-anlegget hadde defekte undersentraler og gamle følerkomponenter som meldte feil verdier.

– Den beste løsningen var en full utskiftning, forklarte Åmot. Investeringen på to millioner kroner ga 30 prosent energireduksjon – og var nedbetalt på tre år.

– Veldig mange av byggene våre har et stort potensial i å få oppdatert styringsanleggene sine. Det krever kompetanseheving både hos driftere, eiere og leverandører. Vi må ta mer ansvar for at det vi leverer er optimalt.

«Det er alltid noe feil»

I den påfølgende panelsamtalen ledet Robert Skramstad fra Malling & Co diskusjonen rett mot kjernen: Hva er det som alltid er feil i tekniske anlegg?

Åmot svarte uten forbehold: – Det er alltid noe feil på et eller annet teknisk anlegg. Enten det er varme-, kjøle-, SD- eller ventilasjonsanlegg – det er alltid noe som ikke fungerer som det skal.

På Skramstads spørsmål om ITB-forskriften og ett års prøvedrift faktisk har bedret situasjonen siden 2016, var svaret nyansert. Nye bygg i høy energiklasse bruker fortsatt mer energi enn beregnet, fordi anleggene ikke leveres optimalt. ITB er blitt integrert i nybyggprosesser, men er fortsatt et lite anvendt verktøy i drift.

– Det har blitt enda mer teknikk i byggene, det har blitt enda mer komplekst, og det krever enda mer kompetanse – både hos drifter, eier og leverandører.

Konklusjon: Sett av ressurser – eller kjøp dem inn

Hovedbudskapet fra Bravida var likevel optimistisk: Tiltakene er kjent, teknologien finnes, og regnestykkene går opp. Det som mangler i mange bygg, er rett og slett noen som følger med.

– Man er avhengig av å ha kompetanse og tid til å følge med på energiforbruket i bygget. Og det må man sette ressurser til. Har man ikke ressurser selv, bør man investere i å få hjelp. For det er veldig mye lavthengende frukter ved å ha kontroll på akkurat dette.